Mørket omkranset meg – en bloggpost om depresjon og ensomhet

[wpseo_breadcrumb]

Av Liv – en av bloggerne til omGud.net

Jeg var sliten

Det var ikke noe bemerkelsesverdig med denne dagen. Ikke noe spesielt, jeg var sliten, men alle er slitne i begynnelsen av desember, jeg hadde vondt i ryggen og slet med å stå opp den fredagsmorgenen. Ikke at det var uvanlig, de siste morgenene hadde vært slik, ja, en uendelig rekke av morgener hadde vært slik, at det var umulig å stå opp. En venninne kommenterte at jeg hadde sluttet å smile, at jeg så sliten ut, jeg prøvde å le det bort, late som ingenting. Alle er slitne i desember.

En strøm av tårer

Den kvelden kom tårene, helt plutselig, en strøm av tårer som aldri sluttet, jeg gråt til det gjorde vondt, til øynene ble såre, til det verket i halsen og til det ble tungt å puste. Fortvilet grep jeg bibelen, bladde på måfå, tok meg ikke tid til å lese, ville bare ha et svar, ville finne meningen igjen, ville finne tilbake til den meg som lo, som sang, som ba, ville finne tilbake til den meg som fant en mening i livet. –Gud, hjelp!

Mørket omkranset meg

Jeg fikk ikke hjelp. Ikke da. Ikke den dagen. Jeg kjente ensomheten kvele meg, jeg lengtet så etter noen som skulle si at jeg ikke var glemt, et bibelvers eller en hilsen fra Gud, en klem eller et spark bak. Det kom ikke. Ikke umiddelbart. Tårene truet hele tiden, mørket omkranset meg og gjorde det av og til umulig å puste. Jeg lengtet sånn etter fellesskapet, men kjente bare hvor ensom man er blant mange.

Det er så lett å slutte og gå på møter i desember, det er så travelt, og det er så lett å la være. Jeg lengtet etter Gud, etter noen som skulle finne meg, at noen skulle savne meg, men jeg lot meg selv forsvinne, gjemte meg for alle muligheter, holdt mennesker på en armlengdes avstand mens jeg ba om at noen skulle komme meg nær.

Jeg var dypt deprimert, og opplevde at ensomheten var så overveldende at det eneste jeg kunne gjøre var å la meg sluke.

Bønnesvar

Jeg fikk hjelp. Til slutt. Av en klok lege. Av andre kloke mennesker. Av tiden. Og, etter hvert så jeg at det var bønnesvar i disse kloke menneskene. Legen. At de som satt igjen av venner etter at mørket lettet var bønnesvar, og at de som hadde forsvunnet kanskje ikke var verd å satse på.

Depresjon og ensomhet

Lene Marlin skrev så klokt om sine selvmordsforsøk ”det går over”, det blir bedre. Og det gjør det.
Det treffer oss. Det treffer naboen. En kollega. En i klassen. Hun blide på butikken. Det går over. Det blir bedre. Det tar tid, og kanskje føles det ekstra belastende at det er akkurat når man kunne trengt Gud som mest, at man ikke ser ham?

Gud er der

Men Han er der. Han er der gjennom trøstende smil. Gjennom en klem, en sms, en hilsen på facebook. Gjennom invitasjonen til gudstjeneste, eller forbønn. Gjennom taus støtte, og gjennom påtrengende mas. Gjennom blomsten, sjokoladen, kaffekoppen. Vi er Guds hender og føtter, vi skal gå og utføre, vi skal se og vi skal lytte. Kanskje er det noen du kan se, eller kanskje du, som meg, trenger å sees?

Be om hjelp

Det er lov å be om hjelp. Noen du stoler på. Noen du er glad i. En lege. Noen i familien. Noen i fellesskapet. Kirkens SOS. Det er lov. Det er ikke et nederlag. Det er lov å tilby andre mennesker hjelp, og det er lov å være en venn. Være Guds hender.

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.  Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er godt, og min byrde lett.»
Mat 11,28-30

Og du? Det blir bedre. Det kommer dager med skinnende høy himmel og dansende lys igjen. Jeg lover.


Vil du utforske hva som kan gi livet mening?

Da kan omGud.net og videoserien «Velkommen hjem» være et bra sted å begynne!