Jeg både tror og tviler

[wpseo_breadcrumb]

Fremstår sterkt troende

Det er litt rart dette, at mange av de som regelmessig går i kirken eller er med i kristne aktiviteter, ofte framstår som så sterkt troende.

Eller kanskje riktigere: Så lite tvilende. Det rare ligger i at de aller fleste av disse kan fortelle om ganske mye tvil i sin kristentro når du begynner å snakke med dem.

Jeg har møtt noen få som sier at de aldri tviler. Slik har ikke jeg det.

Tvile på mye

Nå kan man jo tvile på ganske mye da, og akkurat der er vi svært forskjellige. Man kan tvile på at Gud eksisterer, på Jesus, på kirkens trosbekjennelse, på kirken, på kristne, på at man selv er kristen, på at man er bra nok (for Gud?), på sin egen ærlighet og godhet, på sin helhjertethet, osv.

Mange ganger kan tvil virke svært intellektuell, men ikke sjelden sitter den vel så sterkt i følelsene. «Tenk om det egentlig ikke er sant» kan være begge deler.

Tvil er naturlig

Vi må nok innrømme at tvileren i mange kristne sammenhenger har fått en svært dårlig behandling, selv om jeg tror det blir mindre og mindre av det. Tvil er naturlig, menneskelig og den kan til og med være av det gode. Tvilen kan få meg til å tenke nøyere gjennom hva jeg står for, og den kan få meg til å undersøke om det holder. Det er et tegn på usunnhet dersom tvil må forties og holdes nede. Slipp den fram, snakk om den. Gi den rom.

Dette er ikke det samme som å si at tvil skal dyrkes.

For tvil har unektelig det ved seg at den kan føre mennesker bort fra Gud. Tvil kan føre til mye personlig smerte.

Løsningen ligger bare ikke i å fortie, men i å møte på en god måte.

Rom for tvil i kristendommen

Jeg er fascinert av hvor sterk plass tvil har i kristendommen. Bibelen slipper tvilen til. «Har Gud virkelig sagt?», «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», «Hvorfor er du så langt borte, Gud?», osv. For ikke å snakke om at en av disiplene fikk tilnavnet Tvileren, altså Tomas. Noen har sagt at kristendommen er tvilens religion. Det er mulig det.

Ikke skråsikker på alt

Når jeg sier at jeg tror på Gud, når jeg sier at jeg er en kristen, har jeg ikke sagt noe om at jeg skråsikker på alt. Jeg har sagt noe om at jeg gjerne vil leve i et forhold til Gud og ønsker å følge Jesus, men du verden så mange hvorfor-spørsmål og klager fra meg disse må utholde fra meg. Og jeg tror til og med de tåler det.

Tomas fikk aldri beskjed om at han måtte pakke sakene sine og forlate disippelflokken fordi han ikke trodde nok.

Sterk tro

Det er litt rart det med sterk tro også. For hvor lett er det ikke å tenke at det er den troen som er fri for tvil som er sterk. Men tenk om det er slik at den troen som kan leve side om side med sin tvil, som egentlig er den sterke? Den svake troen er kanskje den som forsvinner hvis tvilen får en stemme?

Moden tro

Jeg er for øvrig ikke så opptatt av dette med sterk og svak tro. En sterk tro gir lett assosiasjoner til skråsikkerhet og blind tro. Og det er jo ikke bra. Da liker jeg bedre et uttrykk som moden tro. En tro som er trygg nok til å romme spenningene både i troen og livet. Jeg tror det er det Bibelen ønsker for oss.

Jeg tror forresten ikke Gud spør «Hvor mye tro har du?», men heller «Vil du ha med meg å gjøre?». Da svarer jeg: «Det vil jeg gjerne, selv om jeg ikke forstår alt og kan alt om deg. Men har du tid og tålmodighet til at jeg kan stille noen vanskelig spørsmål og protestere litt også?». Da tror jeg han svarer: «Ja, selvfølgelig. Det skulle da bare mangle. Kom, la oss gå sammen!»

(Av: Tom Arne Møllerbråten – Teksten er skrevet til Menighetsbladet Helsing i Sauherad – se også bloggen til Tom Arne)


Vil du utforske hva som kan gi livet mening?

Da kan omGud.net og videoserien «Velkommen hjem» være et bra sted å begynne!