Tilgitt

[wpseo_breadcrumb]
Av Liv – en av bloggerne til omGud.net

Feilskjær

Høsten etter at jeg hadde fått sertifikatet, maste jeg meg til å låne familiens Opel på tur med venner. Vi skulle på hyttetur, og jeg hadde stor tro på egne evner som sjåfør, og at jeg var kjent i området, og jeg lovte både å kjøre forsiktig og ta nødvendige pauser og å ta det med ro flere ganger, før jeg satte meg bak rattet i bilen, og kjørte av gårde. Med meg var kjæresten min og en venninne, vi var en hel liten kolonne med biler på tur, og jeg kunne kjenne at det kriblet av forventning, glede og spenning . Jeg lå bakerst i rekka av adskillig mer erfarne sjåfører enn meg, i et tempo jeg ikke helt var fortrolig med, og jeg visste plutselig ikke helt hvor vi skulle likevel, jeg ble litt forvirret og uoppmerksom, og da jeg skulle krysse en vei til venstre, skjedde det som ikke skulle skje. Motgående bil holdt en fart som var langt over de 60 tillatte kilometerne i timen, og jeg greide ikke å bedømme avstanden riktig.

Det smalt, og det smalt hardt.

Begge bilene fikk store skader, veien ble stengt, bildeler lå strødd overalt, men heldigvis var det ikke andre skader enn min smertefulle nakke, og den sjokkerte angsten vi følte. Kjæresten og venninna mi skalv og ristet, men var uskadde. Heldigvis.

Min far

Jeg turde ikke ringe til min far å si hva jeg hadde gjort. Jeg våget ikke, jeg var så redd for reaksjonen hans, at han ville bli sint, si ”hva var det jeg sa”, ellerat han skulle be meg ordne opp selv, på egen hånd, eller at han skulle avvise meg, eller…. Kjæresten min måtte ringe. Jeg hulket sånn i bakgrunnen at faren min hørte det, at han ikke ville høre annet enn hvor vi var om om vi var OK, før han la på. Jeg var livredd, tenk om han hatet meg? Aldri ville se meg mer, og hulket enda mer med tanken på at han ga meg opp.

Selvsagt gjorda han ikke det. Han kom så fort han greide, ble kjørt av en nabo, og hoppet ut av bilen før de hadde stanset. så ikke på bilen eller skadene, han løp mot meg og klemte meg, og mens jeg hulket uuhuhuunskyyyld inn i brystkassen hans, var jeg absolutt fullstendig trygg. Elsket. Tilgitt. Han var bare glad for at jeg var forholdsvis uskadet, og lei seg for at jeg ikke hadde våget å ringe selv.

Omfavnet

Pappa betalte. Og det ble dyrt. Ordentlig dyrt. Han ordnet opp. Han lånte bil, og tvang meg ut på kjøretur samme kveld. Han tørket tårene mine, lyttet til redselen min, fikk meg til å tenke framover. Han omfavnet meg- Varmt.

Han kom aldri med noe skyldbrev eller en gjeld jeg skulle betale. Han bruker det aldri mot meg, og de få gangene vi snakker om det, klandrer han meg aldri.

Jeg er tilgitt.

Hva nå, da?

Dessverre hender det ofte i livet mitt at jeg gjør ting som jeg ikke skal. At jeg bryter regler, at jeg sårer mennesker, bygger ned istedenfor å bygge opp, at jeg feiler, at jeg mislykkes, at jeg sårer, ødelegger og kræsjer. Med og uten viten og vilje, tryner jeg ofte, og ofte er det vanskelig å reise seg. Av og til er det vanskelig å si til dem det gjelder at jeg er lei meg, og av og til tør jeg ikke en gan si det til Gud. Tenk om han ikke tilgir? Tenk om han sier at nå, nå er det nok, du har kostet meg for mye nå, nå får du klare deg selv? Tenk om han bruker summen av alt jeg har gjort, og møter meg med en regning? Tenk på alle de gangene jeg har opptrådt som om jeg ikke trengte ham, eller kjente ham, alle de gangene jeg sviktet da jeg vet at jeg burde, og alle de gangene jeg har vært alt for stolt og alt for ærgjerrig.

Jeg har alltid fått behov for ham, Gud. Før eller siden.

Jeg har vært redd så mange ganger, utsatt det i det lengste og nesten ikke turt å si noe. Jeg vil det jo ikke, jeg VIL jo ikke gjøre det som er galt, men plutselig… plutselig skjer det, små og store ting, og jeg faller igjen og igjen, og jeg finner ikke veien tilbake helt selv.
Men til slutt har jeg gjort det, og har fått oppleve at han kommer meg i møte, uten å se på skadene og feilene mine, han klemmer meg med utstrakte hender, og holder meg fast inntil seg, mens jeg hulker ”unnskyld”.

Gud bruker det aldri mot meg. Han sier aldri at det er nok, det er for mye, at jeg er for problematisk. Gud elsker meg akkurat slik som jeg er, og tilgir meg, siden jeg er hans barn.

Lukas 15, 11-32. Det er også fortellingen om meg!


Vil du utforske hva som kan gi livet mening?

Da kan omGud.net og videoserien «Velkommen hjem» være et bra sted å begynne!