Jeg prøver…

[wpseo_breadcrumb]

Av Ingeborg – en av bloggerne til omGud.net

Jeg er ikke hun som står fremst og hopper med løfta hender under lovsangen.

Jeg står ikke i ro med løfta hender heller. Jeg står stort sett. Med hendene trygt planta (og lett trommende) på seteryggen foran meg. Synger med av full hals, og prøver å mene det jeg synger. Prøver å mene at jeg elsker Gud. At jeg vil rope budskapet om Han ut fra hustakene, så det når hvert menneske i hele verden. Prøver å mene at jeg stoler på Han. At jeg tror på Han…

Jeg er ikke ei av de som står på gata og forteller folk om Jesus. Jeg ber ikke høyt, og ber vel egentlig ikke så mye i det hele tatt.

Spiller og synger tredjestemme

Jeg er hun som sitter på scenen og spiller piano og synger tredjestemme på refrengene, og håper at ingen skal se hvor hyklersk hun føler seg. Hun som ikke klarer å være en perfekt kristen burde jo i alle fall ikke være på scenen, sammen med perfekte mennesker med perfekte liv og perfekte Gudsrelasjoner.

Jeg er hun som står bak i ”teknikerbingen” og håper at hennes tvil ikke skal sive inn i miksepulten, og ut gjennom høytalerne for så å smitte over på andre. Hun som sitter på bønnemøte og kun klarer å be om at hennes tilstedeværelse i rommet ikke skal stå i veien for at andre kan få bønnesvar. Hun som på ingen måte vurderer å fortelle andre om Jesus, fordi hun ikke selv får til “dette med Gud og sånn”, og ikke unner andre smerten det fører med seg.

Noe mer?

Som 15-16-åring begynte jeg å se at det å være kristen var noe mer enn jeg trodde det var. For meg handlet det å være kristen om at man går i kirken på søndager og at man har en bibelleseplan og en bibel som man egentlig helst skal lese i på kvelden før man sovner og at man ber kveldsbønn (= en oppramsing av folk man er glad i, med ”Kjære Gud pass på” som start og ”Amen” som avslutning) og at man synger for maten og at man reiser på leir og synger i kor og går på KRIK og går på søndagskole og ungdomsklubb i kirka og barneforening og tar med alle vennene man har på alle kristne aktiviteter man vet om og at man – så fort man er gammel nok – er leder og med i styret og frivillig og dugnad og alltid og hele tiden og og og og….

* s u k k *

Jeg tror ikke mine foreldre, eller noen i alle de kristne aktivitetene, har sagt til meg at kristendommer handler om ”riktige” handlinger og ”kristen timeplan”, men allikevel var det dette som var realiteten for meg.

Jeg liker å tjene

Misforstå meg rett, jeg ELSKER jo dugnad. Jeg liker å spille piano. Jeg liker å styre lyd. Jeg liker å stå i kiosk og selge vafler. Jeg liker å ta oppvasken på leir. Jeg liker å vaske i kirka (men ikke skriv meg dobbelt opp på vaskelista basert på den påstanden…!). Jeg liker å tjene. Jeg liker å bruke mine talenter og gaver til å velsigne andre. Men.

Manglet mot til å snakke med noen

Da det å være kristen begynte å bli vanskelig og sårt, manglet jeg mot til å snakke med noen om livet og følelser. Uansett hva det gjaldt – om det gjaldt Gud, vonde ting som hadde skjedd tidligere i livet, eller ”dagsaktuelle vonde ting” – så klarte jeg ikke å fortelle det til noen. Jeg hadde nære venner, gode foreldre og fantastiske lærere, men jeg klarte ikke å be om hjelp.

Jeg ville ikke plage andre med mine problemer. Andres problemer var viktigere. Dessuten var jeg sterk og skulle klare meg selv.

Den eneste jeg klarte å prate med var meg selv. Og styggen på ryggen. Dette gjorde at problemene i lang tid fikk vokse seg større og større. Som en bøtte som bare blir fullere og fullere av dritt og løgntanker.

Jeg er ikke kristen nok
Gud bryr seg ikke om meg/elsker meg ikke/hører meg ikke/ser meg ikke
Jeg har ingen verdi
Jeg har ingen relasjon med Gud.
Jeg har sikkert kanskje ikke Jesus i hjertet, da…
Gud bryr seg bare om de andre, og passer bare på meg for å kunne bruke mine talenter til å velsigne andre.
Å tenke på Gud og sånn kommer aldri til å slutte å gjøre vondt.
Jeg får ikke dette til.

Problemene er ikke løst

Per dags dato, som 26-åring, er jeg fortsatt midt i søla jeg har brukt så mange år på å grave meg dypt ned i. Men, jeg ønsker å prøver å snu tankegangen. Jeg prøver å fylle hodet mitt og tankene mine med sannhet i stedet for løgn, fordi jeg er lei av at løgnen får styre livet mitt. Jeg prøver å prioritere å tilbringe tid sammen med Gud, selv om jeg fortsatt ikke helt har funnet ut hvor vårt møtepunkt er. Jeg prøver å la Han lære meg hvordan jeg kan oppleve hans nærvær i mitt liv. Jeg har venner jeg kan prate med om hvordan jeg har det med Gud, og som jeg vet at ber for meg. Å være ærlig løser ikke nødvendigvis problemene, men det gjør det det lettere å bære dem.

Jeg velger å tro

Jeg trodde lenge at jeg egentlig var kristen bare fordi timeplanen min kun besto av kristne aktiviteter. Jeg studerte på kristen skole, jobba på kristen skole, spilte i ørten lovsangsteam og kristne kor, hadde bare kristne venner der jeg bodde… Men nå velger jeg å tro at jeg er kristen fordi Gud ikke vil slippe meg. Han slipper aldri taket. Og ikke bare fordi at Han vil bruke talentene mine (for han TRENGER meg vel strengt tatt ikke. Den Allmektige Gud klarer vel ca alt i hele verden uten min hjelp.), men fordi at han elsker meg. Og ikke tro at jeg plutselig har sett lyset eller noe, for jeg måtte tvinge meg selv til å skrive ordene ”men fordi at han elsker meg”. Men – jeg prøver å våge å velge å tro på det. Og så prøver jeg å våge å velge å tro at Gud vil være der og hjelpe meg. At når jeg snur meg bort fra styggen på ryggen med alle løgnene sine, og heller ser på Gud, så er han nærmere enn jeg noen gang har våget å håpe.


Kjenner du deg igjen?

Kanskje du har lyst til å dele dine tanker med noen?

Vi tilbyr en “personlig samtale” på nett med en e-coach.

Vi kan ikke love å løse problemet ditt, men vi vil gjerne høre fra deg.

Klikk her for å bli med på en “personlig samtale


Foto: Ricardo Camacho – kilde: https://www.flickr.com/photos/65487073@N03/8383403803