Guds hender

[wpseo_breadcrumb]

Av Liv – en av bloggerne til omGud.net

Like før jul var jeg på posten. Jeg var sent ute med julegaver, alt for varmt kledd, småkvalm av å ha prøvesmakt på alt for mange kaker, stresset og sliten. Og jeg var slettes ikke alene.

Det var småbarnsmødre med grinete unger, eldre herremenn med brune bukser, skjorte og slips, ungdommer i tights og treningsklær, eldre damer med blått håt og beige kåper, og der, midt i blant oss, kom hun inn. En svartkledd, svarthåret jente, tatoveringer oppover armene og halsen, store smykker, svart, hard sminke og med et bestemt uttrykk i øynene.

Det grøsset i meg, og de fleste andre rundt oss, hun var direkte forstyrrende i denne stressa strikkegenserkledde førjulsstressa forsamlingen, hun var nesten litt skummel, ja, for å være ærlig var hun ikke nesten litt skummel, hun var direkte farlig, det var jeg sikker på!

I neste øyeblikk strenet hun målrettet mot en av de blåhårede damen. Den gamle damen sank sammen og ble enda mindre, det var som en skadet gnu i møte med en luskende og målbevisst tiger, vi holdt litt pusten, alle sammen, den sortkledde grep etter noe i bukselommen, var det en kniv? Pistol? Noe enda skumlere?
Den gamle damen var nesten på størrelse med en mus nå, og vi andre sto taust og så på opptrinnet, redde for å bli skadet, tror jeg, eller drept, eller….

-Du? sa den sortkledde
-Ja, hvisket den gamle skjelvende
-Du har glemt noe, sier den svartkledde, og vifter opp i fjeset til den gamle med noe.
-Åh?
-Du glemte pengene du tok ut i minibanken! Har lett overalt etter deg, men heldigvis fant jeg deg!
-Åh! den gamle damen vokser litt, tar i mot pengene, smiler, ser rett på den sortkledde, strekker seg oppover, armene i været, opp på tå og klemmer den unge jenta hardt og lenge, den sortkledde bøyer seg ned, er nesten krokbøyd der hun klemmes av en lykkelig dame med en tykk bunke penger i hendene.

Hun vil ikke ha noe finnerlønn, gi det til misjonen, sier hun, og smiler bredt, Gud velsigne julen og dere, sier hun, den sortkledde skumle, og hele postkontoret lyser opp av et fantastisk smil og noen store, grønne, glitrende øyne, mens hun går ut av døra.

Det er som om noen har fargelagt oss, det er som om vi glitrer litt alle sammen, den gamle damen smiler, vi smiler, vi har møtt en skikkelig oppfordring i førjulsstemningen, og vi har møtt oss selv og fordommene våre i døra. Vi har møtt en av Guds hender, en av hans tjenere.

Utenfor står en uniformskledd mann fra Frelsesarmeen, og i bøssa hans ligger det en tykk bunke sedler.

Og jeg?

Jeg er en av Guds hender jeg også, selv om jeg hverken er skummel og sortkledd, eller spesielt snill. Gud bruker meg der jeg er, og selv om noen kanskje blir overrasket, er jeg kanskje til velsignelse for andre, samme hvor liten jeg er.
Gud kan bruke meg. Deg. Oss.

Så fantastisk!!!


Vil du utforske hva som kan gi livet mening?

Da kan omGud.net og videoserien «Velkommen hjem» være et bra sted å begynne!