Vindskeiv trehytte

[wpseo_breadcrumb]

Av Liv – en av bloggerne til omGud.net

Ute i hagen, høyt oppe i et tre, har vi bygget en trehytte. Den er skeiv, og ser både spinkel og vaklevoren ut, ikke er den særlig fin og den bærer tydelig preg av snekkerens utålmodighet både med hammer og sag.

Ubebodd?

Den er liten, skeiv og uferdig, og kan ved første øyekast se ubebodd ut. Det er den ikke. Hytta er et perfekt skjulested for å spionere bort på lekeplassen, eller på de som går forbi. Den er perfekt til å sitte og tenke i, og den er perfekt til å sitte og lytte til vind og bølgeskvulp, eller til summende bier og kvitrende fugler. Hytta er perfekt til å samle små hemmeligheter i, og har akkurat plass til at tre stykker kan sitte tett i tett og kjenne hvor godt det er å være sammen. I hytta kan man le, kjempehøyt og småfnisete, og man kan gråte eller være sint, man kan være synlig eller helt usynlig, man kan gjemme seg eller vise seg.

Elsket

Hytta, med sine skeive bord og slurvete utførelse, er så elsket at den har fått navn, ikke ett, men tre forskjellige navn, alt etter hvem som bruker den, og den er så elsket at vi en stormkveld sto i piskende regnvær og surret tau rundt den, og forankret den enda bedre til treet, og det var det første som ble sjekket da lyset kom om morgenen.

Av og til synes jeg at jeg ligner på den hytta

Jeg er både vindskeiv og vaklevoren, jeg når ikke på noen måte opp i det vi kategoriserer som vakkert, jeg er ikke størst eller best eller klokest. Jeg kan nok både skuffe og smerte andre, og jeg skulle nok av og til heller vært et slott, men i Guds øyne er jeg verdifull, så verdifull at han surrer meg fast når det stormer, og gleder seg med meg på godværsdagene i livet, Gud ser på meg som vakker, viktig og uerstattelig. Det gir livet mitt en verdi og betydning jeg nesten ikke kan fatte, til tross for og på grunn av hvem jeg er, er jeg elsket. Virkelig, elsket!!!

Så får det bare være da, at noen ler av ei vindskeiv og skrøpelig hytte, eller et menneske som ikke når helt opp til alle standarder, for jeg er faktisk elsket. Av Gud! For meg gir det trøst, håp og mening med livet.


Vil du utforske hva som kan gi livet mening?

Da kan omGud.net og videoserien «Velkommen hjem» være et bra sted å begynne!

 

Salme 139

Herre, du ransaker meg og du vet –
du vet om jeg sitter eller står,
på lang avstand kjenner du mine tanker.

Om jeg går eller ligger, ser du det,
du kjenner alle mine veier.
Før jeg har et ord på tungen, Herre,
kjenner du det fullt ut.

Bakfra og forfra omgir du meg,
du har lagt din hånd på meg.
Det er et under jeg ikke forstår,
det er så høyt at jeg ikke kan fatte det.

Hvor skulle jeg gå fra din pust,
hvor kunne jeg flykte fra ditt ansikt?
Stiger jeg opp til himmelen, er du der,
legger jeg meg i dødsriket, er du der.

Tar jeg soloppgangens vinger
og slår meg ned der havet ender,
da fører din hånd meg også der,
din høyre hånd holder meg fast.

Jeg kan si: «La mørket skjule meg
og lyset omkring meg bli natt.»
Men mørket er ikke mørkt for deg,
natten er lys som dagen, mørket er som lyset.
For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.

Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var kommet.

Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!
Teller jeg dem, er de talløse som sand,
blir jeg ferdig, er jeg ennå hos deg.

Gud, om du ville drepe den lovløse,
om drapsmennene vek fra meg!
De taler svikefullt om deg,
dine fiender sverger falskt.

Herre, jeg hater dem som hater deg,
og avskyr dem som står deg imot!
Jeg hater dem med et grenseløst hat,
de er blitt mine fiender.

Ransak meg, Gud, og kjenn mitt hjerte,
prøv meg og kjenn mine tanker!
Se om jeg følger avguders vei,
og led meg på evighetens vei!