Skrevet av: Kari Sundvoll Troland
Noen ganger når vi leser Guds ord, kan det poppe opp andre tekster eller opplevelser som omhandler det samme. Da våkner jeg til, for da er det ofte noe Den Hellige Ånd vil ha fram i lyset.
Jeg satt på hytta og var kommet til kapittel 44 hos profeten Esekiel. Studiebibelens (BGO 2017) kommentar til v. 15 fikk meg til å stoppe opp . Jeg gjengir hele kommentaren her:
For å lede folk til og gjennom vekkelse, kalles vi til vår høyeste prioritering: å tilbe Gud i den innerste helligdommen, som er Hans nærvær. All tjeneste må ha sitt naturlige utspring fra et nært forhold til Gud, Han som alene kan gi liv, helbredelse, tilgivelse og renselse. Esekiel ser templet som en form for «indre forgård», der man tjener Herren (43:5, 44:15-17) og en «ytre forgård», der man tjener folket (44:19). Prestene som forsømte den indre forgården, ble kalt en styggedom for Gud (v. 13). I motsetning til disse ble trofaste prester, som tilba i den indre forgården, utrustet til å tjene folkets behov i den ytre forgården.
Det gudgitte mønsteret i denne teksten kaller oss til:
1) Å komme nær. Det vil si å ha Gud som sentrum i livet hver dag.
2) Å tjene Gud. Det vil si å gi Gud den ære og makt som tilkommer Ham (Åp 4:11).
3) Å stå framfor Ham. Det vil si å vente på Gud, totalt avhengig av Ham, og erkjenne Hans herredømme over oss.
Nå i vår tid minner dette meg om presten som i kirken vekselvis snur seg med ryggen til menigheten og med ansiktet mot dem. I gudstjenesten er presten mest vendt mot menigheten, og sånn må det kanskje være akkurat i denne typen sammenkomst. Men det er livsnødvendig for prestens tjeneste – og dermed også for menighetens trosliv – at presten bruker mye tid med ansiktet – og hjertet – vendt mot Gud ellers i uken. Hvis ikke blir det lett egne tanker som blir menighetens mat.
På samme måte må også min egen tjeneste – uansett hva den inneholder ellers – være delt i den indre og den ytre forgården. Den indre forgården er den tiden jeg tjener Herren gjennom tilbedelse, bønn, lovsang og stille tid med Ham. Her får Han mulighet til å rense meg, forme meg og fylle meg med sin kjærlighet og kraft. Denne tjenesten er grunnleggende og nødvendig for å tjene Gud på alle andre vis.
Den ytre forgården i min tjeneste er der hvor jeg bærer med meg til andre det jeg har fått i den indre forgården. Har jeg ikke brukt tid med Gud i den indre forgården, har jeg heller ingenting å gi videre fra Ham i tjenesten for andre. Da blir det bare mine egne greier jeg serverer mennesker.
Jeg la et merke i Bibelen på dette stedet, for jeg ville tilbake og grunne videre på det. Så gikk det en dag, og jeg fikk en snap fra en god venn. I leseplanen hennes på bibelappen, som tok utgangspunkt i Joh 15, stod det følgende:
I lignelsen om vingården må vi være sikre på at vi vet hvem vi er. Vi er grenene. Vår eneste oppgave er å klynge oss fast til Jesus – vintreet. Ved å gjøre det, oppfyller vi vår eneste hensikt: å bære frukt. Absolutt alt annet arbeid som foregår i vingården blir utført av gartneren. Det er Gud. Ikke meg. Ikke deg. Vår jobb er å tillate at Han jobber gjennom oss ved at vi holder oss koblet til vintreet. I dag kan du tenke over hvem du er og hva du er kalt til å gjøre: klynge deg til Ham, bli værende, koble til, holde fast, forbli. Det er alt, ingenting annet.
En helt annen bibeltekst og et annet bilde, men poenget er det samme, bare enda tydeligere. Hvis min oppgave er å være en gren, må jeg holde meg på treet! Dersom jeg glemmer å klynge meg til treet og suge næring derfra, vil jeg visne og dø! Det blir det ingen frukt av. Da er gartnerens oppgave å fjerne meg fra treet!
Grenen har jo heller ikke anledning til å hoppe av treet og gå i vei på egenhånd. Da ville det jo uansett heller ikke blitt noe frukt, bare en inntørket, død gren som gartneren må fjerne.
Å være koblet på treet er den eneste måten grenen kan utføre sin hensikt: å bære frukt. Å være koblet på Jesus – jfr tjenesten i den indre forgården – er den eneste måten for meg å utføre min hensikt: å bære frukt. Åndens frukt, som er «kjærlighet, glede, fred, tålmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, saktmodighet, selvtukt.» (Gal 5:22-23) Denne frukten er den utrustning som jeg skal få bære med meg ut i tjeneste for mennesker – i den ytre forgården.
Å være koblet på Jesus er vårt første og største kall, som Håkon Fagervik så ofte sier det. Han henviser til 1.Kor 1:9, hvor det står: «Gud er trofast, og ved Ham ble dere kalt inn i samfunnet med Hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre». Har vi kall til andre ting i Guds rike, må det aldri komme i veien for å lyde dette første og største. Hele vår hensikt hviler på dette: å bruke tid sammen med Jesus.