Her kommer en liten tankevekker til hver av oss på en skoddefull julidag. Det var vel omtrent sånn for jødefolket på den tiden. Skoddefullt, mener jeg. Iallfall åndelig sett. Det var langt mellom de store åpenbaringene. Mange hadde glemt Guds mektige gjerninger og de løftene Han hadde gitt gjennom profetene. Folk levde sitt hverdagsliv og tenkte ikke så mye på hva Gud holdt på med. Men da skjedde det noe. Jesus ble født. Det store Løftet ble oppfylt midt iblant dem. Vi finner det i Luk 2,1-40.
De minste av de minste – gjeterne – fikk en spesiell hilsen, og de av dem som hørte på englene og sprang til stallen, fikk se Ham. Og så vismennene da. De hadde reist langt av gårde med forventning om å få se Ham. De verdsatte dette møtet med Ham høyt, mens menneskene i nabohusene ikke ante hva som foregikk.
Josef og Maria tok Jesus-barnet med til templet. Der var det sikkert hundrevis av mennesker, men bare noen få fikk virkelig se Ham. Bare Simeon og Anna, som begge ventet og lengtet etter å se Ham.
Jesus kom til dem som ventet på Ham. Han kom til dem som lengtet og hadde forventning om å få se Ham. Ingen andre oppdaget Ham, selv om Han var der midt iblant dem. De fleste gikk glipp av det.
Hva med meg? Har jeg forventning om å få se Ham i min hverdag? Eller går jeg glipp av Ham?
Teksten er skrevet av:
Kari Sundvoll Troland – republisert med tillatelse