”Har du sagt A så får du si B” er det noe som heter. Det kan ofte være et godt råd, men ikke alltid. Noen ganger passer det bedre med fjellvettregel nummer 8. ”Vend i tide. Det er ingen skam å snu.” Det er viktig å bli klar over når du skal følge hvilket råd. For det er jo ikke alltid rett å snu heller.
Så hvordan kan jeg vite når jeg skal snu og når jeg skal stå på? Og hvordan kan jeg komme meg gjennom noe som jeg tror er rett, men likevel kjennes for stort og vanskelig? Fasitsvarene står sjelden i kø, men jeg vet iallfall et godt råd:
Har du sagt A, så husk at du får lov å B.
Kari Sundvoll Troland
Jeg har noen ganger sagt ja til å gjøre noe som er utenfor komfortsonen, og som jeg tenker jeg ikke får til godt nok. For eksempel å lede lovsang foran en forsamling – bare lille, uerfarne meg – og pianoet. Hjelp! Jeg burde jo hatt bedre vett!
Det tenkte kanskje Peter også, da han gikk på vannet. Det var jo helt sprøtt! Men hva skjedde? Han fløt jo! I hvert fall så lenge han festet blikket på Jesus. Og hva gjorde han når omstendighetene rundt ham ble for mektige? Når vinden brølte og rev i ham, og sjøen forsøkte å velte ham med sine voldsomme hopp og sprett? Han ropte på Jesus! Og strakk seg sikkert ut etter Ham også, vil jeg tro. ”Jesus, hjelp meg! Jeg fikser ikke dette!” (fritt oversatt).
Det er bønn.
Som Peter, er det i de mest krevende situasjonene jeg har opplevd det å få flyte – og det har gått lett, og til og med blitt til velsignelse. Men aldri uten at jeg har bedt til Jesus og overlatt meg selv og oppdraget i Hans hender. Det er fantastisk å få øse av Guds kompetanse istedenfor å streve i egen kraft, som jeg fort gjør når oppgaven kjennes håndterlig. Jeg vil jo klare ting selv hvis jeg kan få det til. Derfor har jeg godt av å utfordre meg selv. Kanskje er det likt for deg også? Jeg tror vi skal få oppleve mye spennende med Gud hvis vi våger å gå mer ”på vannet”, for da MÅ vi stole på at Han holder oss flytende. Og da får Han mulighet til å vise at Han virker!
Har du sagt A, så husk at du får lov å B.
Teksten er skrevet av:
Kari Sundvoll Troland – republisert med tillatelse
