Skrevet av: Kari Sundvoll Troland
Snø er en forunderlig ting. Den får hvite hus til å virke grå, mens den lyser opp tunge vinterdager. Den frustrerer bilister og gleder barn. I det vi ser de første små fnugg, spurter vi ned i kjelleren og blåser støv av ski og akebrett. Skulle det vise seg at snøen blir liggende i mer enn et kvarter, pakker vi sekken og flytter ut i det fri. Snøen må nytes og nyttes mens den er her. Det vet vi.
I skrivende stund sitter jeg i sofahjørnet og kikker ut. Varmepumpa er brakt til taushet for en stund. Den fikk et av disse anfallene med intense, skjærende hvinelyder. Et trykk på OFF, og stille ble det. Nå høres bare den beroligende knitringen fra vedovnen. Jeg foretrekker den. Det mangler bare en kopp kakao for at idyllen skulle vært fullkommen, men kakao har jeg dessverre ikke.
Bildet utenfor, derimot, er i ferd med å bli fullkomment. Millioner av snøkrystaller i forskjellig mønstre og størrelser daler stille ned og blir til ett i det vakreste teppe som tenkes kan. Det som i går var en halvt gjengrodd volleyballbane og en lekeplass med potensiale for risdyrking, framstår i dag som en strålende hvit skiarena. Vi kan ane humper og groper de første titalls centimetrene. Hvis snøen fortsetter å lave ned, vil også disse konturene viskes bort. Omgivelsene blir totalt forandret. Hadde jeg vært på et ukjent sted, måtte jeg bare gjettet hva snøen skjulte. Gress eller asfalt? Blomsterbed eller skrot? Gravemaskinsår eller uberørt natur? Snøen skaper full likestilling mellom det mest sølete anleggsområde og den vakreste sommereng!
Hver gang jeg er vitne til dette underet, tenker jeg på sangen «Når Himmelen faller ned» av Anne Grete Preus. Hennes beskrivelse av snøen som «himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer» blir for meg et fantastisk bilde på Guds nåde.
Nådens budskap er et tilbud om himmelsk korrekturlakk i ditt og mitt liv. Tar vi imot tilbudet, vil Jesus drysse sitt himmelske snødekke over våre liv. Alt det vi ikke er så stolt av og derfor ønsker å skjule, blir dekket over av rettferdighetens kappe. Alle våre feiltrinn, store som små, blir dekket av denne kappen. Alle mine sår og mangler dekkes til og jeg finner legedom og hvile i Hans nærvær.
Så tenker jeg likevel iblant at Gud vet hva som finnes under den kappen. Han vet jo at jeg ikke greier å leve etter alle Hans bud.
Ja, det er jo sant. Men Han valgte å la det bli Jesu problem. Hans død og oppstandelse gjør opp for alt. Velger jeg å akseptere dette – at Han ordnet opp for meg på Golgata, da kan mine feiltrinn og mangler aldri komme i veien for fellesskapet med Gud mer. Til forskjell fra snøen på Torvastad, smelter nemlig ikke denne fantastiske kappen bort i neste øyeblikk. Vi er for alltid perfekte i Guds øyne. For Ham er vi like perfekte som et vakkert, hvitt landskap med millioner av glitrende snøkrystaller. Ikke rart Han fryder seg over oss!
Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø… (Jes 1.18)